Gravferd

Gravferd er etter kirkens ordning en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter. Det som sies og gjøres skal bidra til at det bibelske budskap kommer til uttrykk i sin fylde. Liturgien skal understreke realismen i døden og håpet om det evige liv. Gravferden er også avskjeden med avdøde for familien, venner og naboer.

Seremonien finner sted i kirke eller kapell. Kisten står sentralt i rommet, pyntet med blomster og kranser. Selve seremonien inneholder sang/musikkinnslag, salmesang, minnetale over avdøde, skriftlesning, tale, bønn (Fadervår), jordpåkastelse (ved graven eller inne i kapellet), senkning av kisten, løftesord og velsignelse.

I minnetalen skal presten eller en av nærmeste pårørende tegne et bilde over avdødes liv. Her skal presten være familiens talerør og få frem gode minner. Prestens mulighet for å lykkes her henger da i stor grad sammen med familiens evne/lyst til å formidle. Det blir vanligere og vanligere at presten oppfordrer familien selv til å skrive/fremføre minnetalen.

Under skriftlesning forsøker presten å aktualisere den enkelte gravferd i lys av det bibelske budskapet. Teksten som leses er forkynnende og rettet mot de sørgende. Innenfor ordningen for gravferd kan presten velge mellom ulike bibeltekster og bønner som passer i den aktuelle situasjonen .

I andakten forenes den borgerlige og den forkynnende delen av gravferdsseremonien. Presten vil forsøke å finne bibeltekster og salmer som fanger opp avdødes tro og tvil, og si noe teologisk om det livet som nå er over.

Både kistebegravelse og urnebegravelse (bisettelse) med kremasjon er vanlig. Ca 70 % benytter kistebegravelse og 30 % urnebegravelse, men i de store byene og på steder der det er kramatorium er kremasjonsprosenten langt høyere. Ved begravelse skal som hovedregel kisten senkes helt ned før jordpåkastelsen finner sted med ordene «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.» Dette er for mange et følelsesladet øyeblikk, der en tar det siste farvel. De pårørende fyller ikke graven selv, men forlater den åpen, omkranset av blomster. Gravplassens ansatte vil fylle den etter at de pårørende har forlatt området. Ved kremasjon foretas jordpåkastelsen inne i kirken eller kapellet.

Det er vanlig tradisjon å ha et minnesamvær etter seremonien. Dette skjer i hjemmet til pårørende, i avdødes hjem, i et forsamlingslokale eller et annet sted. En sentral del av minnesamværet er bespisning, men dette er også stedet der deltakerne kan formidle minner om avdøde.

Det har blitt vanligere å arrangere minnegudstjenester. Da vil alle som har mistet noen i løpet av året, motta et brev fra menighetskontoret om at det arrangeres en minnegudstjeneste. Ofte gjøres dette på Allhelgensdag, første søndag i november. Under seremonien tennes lys for de døde, og navnene kan leses opp. Det understrekes imidlertid at selv om lysene symbolsk tennes for de døde, er bønnen for de gjenlevende.