Gravferd

Gravferdsseremonien er primært en forbønnsgudstjeneste for den døde, og ritualet anses å ha en reell betydning for avdødes frelse. Begravelsesritualene er en viktig religiøs plikt og en viktig anledning til å forbedre egen religiøse dyd. Seremonien bør foregå i en ortodoks kirke, men vanlig praksis er bruk av Den norske kirkes kapeller eller kirker. Kisten skal plasseres midt i rommet, med gode muligheter for å bevege seg rundt. Den skal være omgitt av tre lysestaker, og kistelokket bør være åpent. Den døde har ansiktet mot alteret.

Tilrettelegging

- Vanlig at Den norske kirkes bygg benyttes.

- Kistelokket bør være åpent under seremonien.

- Den ortodokse kirke tar avstand fra kremasjon.

- Graven skal være slik at ansiktet vender mot øst.

Liturgien er først og fremst en forbønn for avdødes frelse. Avdødes navn er sentralt i liturgien for å understreke at seremonien holdes for et konkret individ og dennes frelsesvei. Selve liturgien er kompleks og består i en veksling mellom prestens ord og sanger. Velsignelser (åpnings- og avslutningsvelsignelser), ulike bønner, takksigelser for frelsen i Kristus og hymner til Guds ære er sentrale elementer, videre liturgisk kanon (en tekst som beskriver seieren over døden), skriftlesning, en kort preken og syndsforlatelse for avdøde. Pårørende vil komme fram til kisten og ta farvel med avdøde med et kyss på pannen. I de tilfeller der kisten velges å holdes lukket, kysser pårørende ikonet som er plassert på kistelokket.

En personlig minnetale er ikke del av den religiøse liturgien, men har blitt vanlig i Norge. Fra kirken følges kisten i prosesjon til graven. Presten leder prosesjonen med røkelseskar. Gravferdsseremonien avsluttes ved graven, der presten forretter jordpåkastelsen, og der de pårørende som ønsker det, kan kaste jord i graven. For mange ortodokse kristne som bor langt fra Oslo, foregår gravferden ofte i regi av Den norske kirke. I slike tilfeller er det da vanlig å avtale med den ortodokse presten i Oslo at han kommer ved en senere anledning for å holde de ortodokse bønnene, velsignelsen og sjelemesse. Det er også vanlig at prestene holder sjelemesser i kirken i Oslo på vegne av pårørende uten at de er til stede selv og i etterkant av at det har blitt holdt en gravferdsseremoni et helt annet sted i landet. Bruk av blomster og kranser er en vesentlig del av estetikken. Kistebegravelse er vanligst da den ortodokse kirke tar avstand fra kremasjon.

I tillegg til minnesamvær rett etter begravelsen, ofte i pårørendes hjem, utgjør minneseremonier en viktig del av dødsritualene. Det er en utbredt forestilling (om enn en usikker teologi) at sjelen i førti dager vandrer i ukjente omgivelser, og derfor holdes minnegudstjeneste på den førtiende dagen etter dødsfallet. Også den tredje og niende dagen er sentrale. Under minnegudstjenestene settes det
fram fat med kokt hvete, frukt og honning som skal symbolisere sødmen i himmelriket.

Ortodokse kristne gravlegges nær familie og har ikke eget gravfelt. Graven skal være gravd ut slik at ansiktet vender mot øst. Gravmonumentet er i Norge som regel en gravstein, eventuelt et trearmet kors som skal plasseres ved fotenden av graven.