Gravferd

Begravelsen skal skje så raskt etter dødsfallet som mulig og helst samme dag. Begravelsen utsettes hvis familiemedlemmer er forhindret fra å komme i tide. Begravelser som sammenfaller med Shabbaten eller andre jødiske høytider som Pesach (den jødiske påske), må utsettes, da jøder har forbud mot å berøre døde på sine helligdager.

Tilrettelegging

- Ønsker begravelse raskt og helst samme dag (unntak ved høytider).

- Jødene har egne gravlunder.

- En bør unngå å trå på en jødisk grav.

Gravferden skal være enkel og ritualene skal ikke markere forskjellen på rik eller fattig, mann eller kvinne. Dette innebærer at verken blomster eller musikk benyttes. Seremonien ledes av en kantor eller en rabbiner som holder en minnetale og minnebønn. Ved graven er rabbineren den første som legger jord i graven med ordene ”Gud ga, Gud tok”. Så kaster pårørende tre spader jord på kisten. Jødene har sine egne gravlunder der de gravlegges i viet jord. Det er kun jøder som kan gravlegges her. Graven må markeres tydelig, da man ikke bør trå på en grav.

Den første uken etter døden er sørgeuke (Shiva, som betyr «syv» og henviser til antallet dager i sørgeuken). Det er syv typer slektskap som gjør at Shiva holdes; etterlatte etter mor, far, sønn, datter, hustru, ektemann eller søsken. I denne uken samles pårørende i hjemmet mens familie og venner kommer på hyppige besøk. Dette kalles å «sitte Shiva», da den/de sørgende holder seg i hjemmet og ser til at Shivalyset brenner for den døde i syv dager. Det er også vanlig at venner og bekjente hjelper de pårørende ved å ta med mat, handle og gjøre andre gjøremål for de sørgende. Under sørgeuken skal det bes daglig for avdøde, og det holdes gudstjenester i hjemmet både morgen og kveld.

Det første året etter dødsfall er definert som sørgeår, der særlig de første 30 dagene er sentrale. På årsdagen for dødsfallet (Yarzeit) minnes den døde hvert år, blant annet gjennom lystenning for avdøde i hjemmet.