Gravferd

Kristi forsoning og oppstandelse er det sentrale budskapet i gravferdsseremonien. Korset som symbol brukes ikke i noen sammenheng. Dette fordi det var oppstandelsen som manifesterte Kristi guddommelighet, ikke døden.

Gravferdsseremonien holdes oftest i menighetens egne kirkebygg. Der slike ikke finnes, brukes kapeller ved Den norske kirke. Seremonien kan også holdes i religionsnøytrale, verdige lokaler. Kisten er pyntet med blomster og kranser, etter norsk tradisjon. Man er påpasselig med at kisten ikke er dekorert med kors.

Gravferden er som en gudstjeneste med salmesang, musikk og minneord. Døden anses som inngangen til oppstandelsen og et evig liv. Avdøde kommer i sentrum gjennom en eller flere minnetaler. Det er biskopen som leder seremonien. Han taler over Jesu Kristi læresetninger og vektlegger Kristi forsoning og oppstandelse. Seremonien er åpen for at familiemedlemmer av begge kjønn kan tale. Håpet og gleden ved at familiemedlemmer kan forenes i livet heretter, er også en del av gravferdens budskap. Dersom familien ønsker det, kan det være kransepålegg eller taler ved båren.

Kistegrav er praksis. Rett før kisten senkes ned, innvier biskopen jorden. Fordi graven er del av kirkegården, innvies kun det området som kisten senkes ned i. Graven innvies som det siste hvilested før oppstandelsen. Praksisen med grav nær slekt uavhengig av trostilhørighet er ønskelig å opprettholde. Mormonene har ingen ønsker om egen gravlund for sine troende.

Det er vanlig med minnesamvær rett etter begravelsen. Det finnes ingen religiøst definerte minneseremonier, men det er vanlig å besøke graver og tenne lys på ulike høytidsdager, blant annet allehelgensdag og i julen.